Instrumental kondisjonering er et annet begrep for operant kondisjonering, en læringsprosess som først ble beskrevet av B. F. Skinner. I instrumental kondisjonering brukes forsterkning eller straff for å øke eller redusere sannsynligheten for at en atferd vil oppstå igjen i fremtiden.
Eksempler på operatørkonditionering
For eksempel, hvis en student blir belønnet med ros hver gang hun løfter hånden i klassen, blir hun mer sannsynlig å løfte hånden igjen i fremtiden.
Hvis hun også blir skjelt når hun snakker ut av sving, blir hun mindre sannsynlig å avbryte timen. I disse eksemplene bruker læreren forsterkning for å styrke håndhevingsatferd og straff for å svekke oppførselen som snakker uten sving.
Instrumental kondisjonering brukes ofte også i dyretrening. For eksempel å trene en hund for å håndhilse vil innebære å tilby en belønning hver gang ønsket oppførsel oppstår.
Historien om operatørkonditionering
Psykolog E.L. Thorndike var en av de første som observerte virkningen av forsterkning i puslespillbokseksperimenter med katter. Under disse eksperimentene observerte Thorndike en læringsprosess som han refererte til som "prøving og feiling" -læring.
Eksperimentene involverte å plassere en sulten katt i en puslespillboks, og for å frigjøre seg måtte katten finne ut hvordan han skulle flykte. Thorndike bemerket da hvor lang tid det tok kattene å frigjøre seg i hvert eksperimentelt forsøk. Opprinnelig engasjerte kattene seg ineffektive rømningsmetoder, klødde og gravde på sidene eller toppen av boksen. Til slutt vil prøving og feiling føre til at kattene skyver eller trekker rømningsveien. Etter hver påfølgende forsøk engasjerte kattene seg mindre og mindre i ineffektiv rømningsadferd og reagerte raskere med de riktige fluktaksjonene.
Thorndike omtalte sine observasjoner som lov om virkning. Styrken til en respons øker når den umiddelbart etterfølges av en "tilfredsstillende" (forsterkning). På den annen side vil handlinger som følges av ubehagelige effekter mer sannsynlig bli svekket.
I Thorndikes puslespillbokseksperimenter var det mer tilfredsstillende å rømme fra boksen. Hver gang kattene vellykket slapp fra esken, ble oppførselen som umiddelbart gikk før flukten forsterket og styrket.
Thorndikes arbeid hadde en enorm effekt på B.F. Skinners senere forskning på operant kondisjonering. Skinner opprettet til og med sin egen versjon av Thorndikes puslespillbokser som han refererte til som et operantkammer, også kjent som en Skinner-boks.
Hvordan operant condition fungerer
Skinner identifiserte to viktige typer oppførsel. Den første typen er respondentens atferd. Dette er ganske enkelt handlinger som skjer refleksivt uten læring. Hvis du berører noe varmt, vil du umiddelbart trekke hånden tilbake som svar. Klassisk kondisjonering fokuserer på disse respondentens atferd.
I Pavlovs klassiske eksperimenter med hunder var det respondentens atferd å spytte til presentasjonen av mat. Ved å danne en sammenheng mellom lyden av en summer og presentasjon av mat, var Pavlov imidlertid i stand til å trene hunder til å faktisk salivere bare etter lyden av den summeren.
Skinner innså at mens klassisk kondisjonering kunne forklare hvordan respondentens atferd kunne føre til læring, kunne den ikke redegjøre for alle typer læring. I stedet foreslo han at det var konsekvensene av frivillige handlinger som fører til størst mulig læring.
Den andre typen oppførsel er det Skinner refererte til som operatøradferd. Han definerte disse som enhver frivillig oppførsel som virker på miljøet for å skape et svar. Dette er den frivillige oppførselen som er under vår bevisste kontroll. Dette er også handlinger som kan læres. Konsekvensene av handlingene våre spiller en viktig rolle i læringsprosessen.
Forsterkning og straff
Skinner identifiserte to viktige aspekter av den operante kondisjoneringsprosessen. Forsterkning tjener til å øke oppførselen, mens straff reduserer oppførselen. Det er også to forskjellige typer forsterkninger og to forskjellige typer straff.
Positiv forsterkning innebærer å presentere et gunstig resultat, for eksempel å gi et barn en godbit etter at hun har ryddet rommet sitt.
Negativ forsterkning innebærer fjerning av en ubehagelig stimulans, som å fortelle et barn at hvis hun spiser alle potetene sine, trenger hun ikke spise brokkoli. Siden barnet anser å spise brokkoli ubehagelig og å spise potetene fører til fjerning av denne uønskede oppgaven, blir det å styrke potetene negativt.
Positiv straff betyr å bruke en ubehagelig hendelse etter en oppførsel. Spanking er for eksempel et vanlig eksempel på positiv straff. Denne typen straff blir ofte referert til som straff etter søknad. En negativ konsekvens brukes direkte for å redusere uønsket oppførsel.
Negativ straff innebærer å ta bort noe hyggelig etter at en oppførsel oppstår. For eksempel, hvis et barn ikke klarer å rengjøre rommet hennes, kan foreldrene fortelle henne at hun ikke kan gå til kjøpesenteret med vennene sine. Å ta bort den ønskelige aktiviteten fungerer som en negativ straffer på den foregående oppførselen.