Erik H. Erikson var en tyskfødt psykoanalytiker som ble en av de mest berømte og innflytelsesrike tenkerne i det tjuende århundre. Han huskes best for sin velkjente psykososiale teori om utvikling og for å lage begrepet identitetskrise.
I tillegg til å ha lærerstillinger ved Harvard, University of California-Berkeley og Yale, skrev han også en rekke populære bøker, inkludert Livssyklusen fullført og Identitet: Ungdom og krise.
Du kan lære mer om Erik Erikson ved å lese denne korte biografien om livet hans, utforske hans psykososiale teori nærmere, og se nærmere på hvert av de åtte stadiene av menneskelig utvikling.
Følgende er bare noen få berømte sitater fra verkene hans.
På håp og vilje
"Håp er både den tidligste og den mest uunnværlige dyd som ligger i å være i live. (…) Hvis livet skal opprettholdes, må håpet forbli, selv der tilliten er såret, tilliten svekkes." (Menneskelig styrke og generasjonssyklusen, 1964)
"Håp er den vedvarende troen på oppnåelsen av inderlige ønsker, til tross for de mørke trangene og raseriene som markerer begynnelsen på eksistensen. Håp er det ontogenetiske grunnlaget for troen, og næres av den voksnes tro som gjennomsyrer mønstre for omsorg." (Menneskelig styrke og generasjonssyklusen, 1964)
"Viljen er derfor den ubrutte viljen til å utøve fritt valg så vel som selvbeherskelse, til tross for den uunngåelige opplevelsen av skam og tvil i barndommen." (Menneskelig styrke og generasjonssyklusen, 1964)
På barn
"Det voksende barnet må hente en vitaliserende følelse av virkeligheten fra bevisstheten om at hans individuelle måte å mestre opplevelsen (hans egosyntese) er en vellykket variant av en gruppeidentitet og er i samsvar med sin romtid og livsplan." (Identitet og livssyklus, 1959)
"En dag vil det kanskje eksistere en velinformert, veloverveid og likevel inderlig offentlig overbevisning om at den mest dødelige av alle mulige synder er lemlestelse av et barns ånd. For slik lemlestelse undergraver livsprinsippet med tillit, uten hvilket hvert menneske handle, måtte det føles aldri så bra og virke aldri så riktig er utsatt for perversjon av destruktive former for samvittighetsfullhet. " (Young Man Luther: En studie i psykoanalyse og historie, 1958)
"Det er først etter at en rimelig følelse av identitet er blitt etablert som virkelig fortrolighet med det andre kjønnet (eller for den saks skyld med enhver annen person eller til og med med seg selv) er mulig. (…) Ungdommen som ikke er sikker på sin identitet, skyr seg vekk fra mellommenneskelig intimitet, men jo sikrere han blir av seg selv, jo mer søker han etter den i form av vennskap, kamp, ledelse, kjærlighet og inspirasjon. "(Vekst og kriser av den sunne personligheten, 1950)
"Barn elsker og vil bli elsket, og de foretrekker veldig gleden ved å oppnå framfor triumfen for hatefull svikt. Ikke ta feil av et barn for hans symptom." (Barndom og samfunn, 1950)
Om tvil og fortvilelse
"Tvil er skambror." ("Problemet med egoidentitet," Tidsskrift for American Psychoanalytic Association, 1956)
"Fortvilelse uttrykker følelsen av at tiden er kort, for kort til forsøket på å starte et nytt liv og å prøve ut alternative veier til integritet. En slik fortvilelse skjules ofte bak et avsky, en misantropi eller en kronisk foraktelig misnøye med bestemte institusjoner og bestemte mennesker … Egointegritet innebærer derfor en følelsesmessig integrasjon som tillater deltakelse av tilhenger samt å akseptere ansvaret for ledelse. " (Vekst og kriser av den sunne personligheten, 1950)
På Freud
"Hva var Freuds Galapagos, hvilke arter flagret hva slags vinger foran hans søkende øyne? Det har ofte blitt påpekt hånlig: hans kreative laboratorium var nevrologens kontor, de dominerende artshysteriske damene." (Den første psykoanalytikeren, 1957)
