Med en vekt på bare tre kilo er hjernen den mest kompliserte delen av menneskekroppen. Som organet som er ansvarlig for intelligens, tanker, opplevelser, minner, kroppsbevegelse, følelser og oppførsel, har det blitt studert og antatt i århundrer. Men det er det siste tiåret med forskning som har gitt de viktigste bidragene til vår forståelse av hvordan hjernen fungerer. Selv med disse fremskrittene, er det vi vet så langt sannsynligvis bare en brøkdel av det vi utvilsomt vil oppdage i fremtiden.
Det antas at den menneskelige hjerne fungerer i et komplekst kjemisk miljø gjennom forskjellige typer nevroner og nevrotransmittere. Nevroner er hjerneceller, nummerert i milliarder, som er i stand til øyeblikkelig kommunikasjon med hverandre gjennom kjemiske budbringere som kalles nevrotransmittere. Når vi lever våre liv, mottar hjerneceller stadig informasjon om miljøet vårt. Hjernen prøver deretter å lage en intern representasjon av vår eksterne verden gjennom komplekse kjemiske endringer.
Nevroner (hjerneceller)
Senteret til nevronet kalles cellen kropp eller soma. Den inneholder kjernen, som huser cellens deoksyribonukleinsyre (DNA) eller genetisk materiale. Cellens DNA definerer hvilken type celle det er og hvordan den vil fungere.
I den ene enden av cellekroppen er dendritter, som er mottakere av informasjon sendt av andre hjerneceller (nevroner). Begrepet dendritt, som kommer fra et latinsk begrep for tre, brukes fordi dendrittene til et nevron ligner tregrener.
I den andre enden av cellekroppen er axon. Aksonen er en lang rørfiber som strekker seg vekk fra cellekroppen. Aksonen fungerer som en leder av elektriske signaler.
Ved foten av aksonen er axon terminaler. Disse terminalene inneholder vesikler der kjemiske budbringere, også kjent som nevrotransmittere, lagres.
Nevrotransmittere (kjemiske budbringere)
Det antas at hjernen inneholder flere hundre forskjellige typer kjemiske budbringere (nevrotransmittere). Generelt er disse budbringere kategorisert som enten eksiterende eller hemmende. En eksitatorisk messenger stimulerer hjernecellens elektriske aktivitet, mens en hemmende messenger beroliger denne aktiviteten. Aktiviteten til et nevron (hjernecelle) bestemmes i stor grad av balansen mellom disse eksiterende og hemmende mekanismene.
Forskere har identifisert spesifikke nevrotransmittere som antas å være relatert til angstlidelser. De kjemiske budbringere som vanligvis er rettet mot medisiner som ofte brukes til å behandle panikklidelse inkluderer:
- Serotonin. Denne nevrotransmitteren spiller en rolle i å modulere en rekke kroppsfunksjoner og følelser, inkludert humøret vårt. Lavt serotoninnivå har vært knyttet til depresjon og angst. Antidepressiva kalt selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI) anses å være førstelinjene i behandlingen av panikklidelse. SSRI øker nivået av serotonin i hjernen, noe som resulterer i redusert angst og hemming av panikkanfall.
- Noradrenalin er en nevrotransmitter som antas å være assosiert med kampen eller flyresponsresponsen. Det bidrar til følelser av årvåkenhet, frykt, angst og panikk. Selektive serotonin-norepinefrin reopptakshemmere (SNRI) og trisykliske antidepressiva påvirker serotonin- og norepinefrin-nivåene i hjernen, noe som resulterer i en antipanikkeffekt.
- Gamma-aminosmørsyre (GABA) er en hemmende nevrotransmitter som virker gjennom et negativt tilbakemeldingssystem for å blokkere overføring av et signal fra en celle til en annen. Det er viktig for å balansere eksitasjonen i hjernen. Benzodiazepiner (angstdempende medisiner) virker på GABA-reseptorene i hjernen som fremkaller en tilstand av avslapning.
Hvordan neuroner og nevrotransmittere jobber sammen
Når en hjernecelle mottar sensorisk informasjon, avfyrer den en elektrisk impuls som beveger seg nedover axonet til axonterminalen der kjemiske budbringere (nevrotransmittere) lagres. Dette utløser frigjøringen av disse kjemiske budbringerne i den synaptiske spalten, som er et lite mellomrom mellom det sendende nevronet og det mottagende nevronet.
Når budbringeren reiser på vei over den synaptiske spalten, kan det skje flere ting:
- Budbringeren kan brytes ned og slås ut av bildet av et enzym før den når målreseptoren.
- Budbringeren kan transporteres tilbake til axonterminalen gjennom en gjenopptaksmekanisme og deaktiveres eller resirkuleres for fremtidig bruk.
- Budbringeren kan binde seg til en reseptor (dendritt) på en nabocelle og fullføre leveringen av meldingen. Meldingen kan deretter videresendes til dendrittene til andre naboceller. Men hvis den mottakende cellen bestemmer at det ikke er behov for flere nevrotransmittere, vil den ikke videresende meldingen. Budbringeren vil da fortsette å prøve å finne en annen mottaker av meldingen sin til den deaktiveres eller returneres til aksonterminalen ved gjenopptaksmekanismen.
For optimal hjernefunksjon må nevrotransmittere være nøye balansert og orkestrert. De er ofte sammenkoblet og stoler på hverandre for riktig funksjon. For eksempel kan nevrotransmitteren GABA, som induserer avslapning, bare fungere skikkelig med tilstrekkelige mengder serotonin. Mange psykologiske forstyrrelser, inkludert panikklidelse, kan være et resultat av dårlig kvalitet eller lave mengder av visse nevrotransmittere eller nevronreseptorsteder, frigjøring av for mye av en nevrotransmitter eller funksjonsfeil i nevronens gjenopptaksmekanismer.
