American Psychiatric Association anerkjente først panikklidelse som en mental helsetilstand i 1980. Det var da panikklidelse ble kategorisert i Diagnostic & Statistical Manual of Mental Disorders, håndboken som ble brukt av fagpersoner innen mental helse for å diagnostisere psykiske helsemessige forhold.
Forskere, psykiatere og andre psykiatriske fagpersoner som behandler panikklidelse har lenge diskutert hvilke kriterier som skal inkluderes i diagnosen panikklidelse.
Gitt at panikklidelse og agorafobi er relativt nylig klassifiserte lidelser, at det er mange offentlige misforståelser om panikklidelse, og vanskeligheter som psykisk helsepersonell har med å bli enige om diagnosekriteriene, er det ikke overraskende at panikklidelse har potensial til å bli feildiagnostisert. .
Etter å ha søkt hjelp for panikklidelse, er det mulig å bli feildiagnostisert eller ikke bli diagnostisert i det hele tatt. Her er noen potensielle årsaker til at feildiagnose kan oppstå.
Relaterte og medfølgende forhold
Det er flere psykiske helsemessige forhold som har noen lignende funksjoner og symptomer på panikklidelse. I følge DSM er panikklidelse kategorisert som en angstlidelse. Angstlidelser har alle noen likheter, spesielt underliggende frykt og bekymring.
Sosial angstlidelse, tvangslidelse, generell angstlidelse og PTSD er alle angstrelaterte tilstander som deler fellestrekk med panikklidelse. Siden disse lidelsene er så nært beslektede, er det ikke overraskende at feildiagnostisering kan forekomme.
Det er heller ikke uvanlig at en person med panikklidelse også har en annen psykisk helsetilstand.
Feildiagnose kan oppstå når en lidelse ikke gjenkjennes. For eksempel er depresjon en stemningsforstyrrelse som ofte følger med panikklidelse. Hvis en person sliter med både symptomer på depresjon og panikk, kan det være mulig at symptomene på depresjon er mer tydelige enn panikklidelsessymptomene.
Feilkommunikasjon med fagpersoner innen mental helse
Når du søker hjelp til panikklidelse og angst, er det viktig å finne fagpersoner som er kunnskapsrike om å diagnostisere psykiske helsemessige forhold. Allmennleger, psykiatere, psykologer og rådgivere til psykisk helse er alle fagpersoner som behandler panikklidelse.
For å få riktig diagnose, må du være åpen og ærlig om symptomene dine. Feildiagnose kan oppstå hvis legen din ikke har klar og nøyaktig informasjon om hva du har opplevd. God kommunikasjon med legen din vil hjelpe deg med å få diagnosen og behandlingen du trenger.
Diskusjonsveiledning for panikklidelse
Få vår utskriftsguide som hjelper deg med å stille de riktige spørsmålene ved neste leges avtale.
Last ned PDF
Forsikre deg om at du diskuterer eventuelle bekymringer om diagnosen din med legen din, og ikke vær redd for å få en annen mening.
Forstår ikke panikklidelse
Det er mange misforståelser og myter om panikklidelse. For eksempel bruker media ofte begrepet "panikkanfall" for å beskrive vanlig nervøsitet. Mange ganger brukes ordene panikkanfall og angst om hverandre, selv om det er tydelige forskjeller.
Hvis du har blitt diagnostisert med en psykisk helsetilstand, kan du be leverandøren din om å forklare diagnostiske kriterier for deg og grunnene til å gi deg den diagnosen. Du tror kanskje at du har blitt feildiagnostisert, men det er mulig at du ikke oppfyller diagnosekriteriene for panikklidelse.
Feildiagnose er et alvorlig problem. Hvis du har blitt feildiagnostisert eller udiagnostisert, kan det hende du ikke får riktig behandling for panikklidelse. Hvis du mener at du har blitt feildiagnostisert, kan du ta kontakt med legen din eller leverandøren av mental helse.
Det kan være nyttig å ha en liste over symptomene dine, og du vil kanskje vurdere å verve en støttende kjæreste til å ta med deg på avtalen din. Mest sannsynlig vil legen din ta opp dine bekymringer og bestemme en behandlingsplan som vil hjelpe deg med å håndtere symptomene dine.