De fleste spedbarn utvikler sikre følelsesmessige tilknytninger til omsorgspersonene i en tidlig alder. De viser sunn angst når omsorgspersonen er fraværende, og de viser lettelse når de blir gjenforent.
Noen spedbarn utvikler imidlertid tilknytningsforstyrrelser fordi deres omsorgspersoner ikke er i stand til å dekke deres behov. Disse babyene klarer ikke å knytte seg til omsorgspersonene sine, og de sliter med å utvikle noen form for følelsesmessig tilknytning.
Vedleggsforstyrrelser kan behandles, men tidlig intervensjon er viktig. Uten behandling kan barn med tilknytningsforstyrrelser oppleve pågående problemer i løpet av livet.
Viktigheten av vedlegg
Gjentatte positive erfaringer med en omsorgsperson hjelper spedbarn å utvikle et sikkert vedlegg. Når en voksen reagerer på babyens gråt med mating, endring eller komfort, lærer babyen at de kan stole på at den voksne holder dem trygge og ivaretar deres behov.
Barn som er sikkert festet har en tendens til å danne bedre forhold til andre og løse problemer lettere. De er villige til å prøve nye ting og utforske selvstendig, og de har mindre ekstreme responser på stress.
Usikre vedlegg
Spedbarn som opplever negative eller uforutsigbare responser fra en omsorgsperson, kan utvikle en usikker tilknytningsstil. De kan se voksne som upålitelige, og de stoler kanskje ikke lett på dem. Barn med usikre tilknytninger kan unngå mennesker, overdrive nød og vise sinne, frykt og angst. De kan nekte å engasjere seg med andre.
Typer tilknytningsforstyrrelser
Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders anerkjenner to distinkte tilknytningsforstyrrelser: disinhibited social engagement disorder og reactive attachment disorder. Disse forholdene blir ofte gjenkjent rundt barnets første bursdag. De tidligste advarselsskiltene inkluderer ofte manglende trivsel eller uinteresse i å samhandle.
Disinhibited Social Engagement Disorder
Et klassisk tegn på disinhibited social engagement disorder (DSED) er overvennlighet med fremmede. Et barn kan søke trøst hos en fremmed, sitte på fanget til en fremmed og ikke utvise noen nød når en omsorgsperson ikke er til stede.
Barn med DSED viser også liten interesse eller ønske om å sjekke inn med pålitelige voksne før de forlater et trygt sted og går inn i en situasjon som er merkelig eller til og med truende. Barn med denne tilstanden viser liten preferanse for pålitelige voksne fremfor fremmede og kan oppsøke kjærlighet fra folk de ikke kjenner.
Reaktiv tilknytningsforstyrrelse
Reaktiv tilknytningsforstyrrelse er en lidelse i spedbarnsalderen eller tidlig barndom som innebærer manglende søking av trøst hos en omsorgsperson. Et barn med reaktiv tilknytning kan motstå fysisk komfort fra en omsorgsperson, unngå øyekontakt og være overvåken.
De fleste barn med reaktiv tilknytningsforstyrrelse viser en rekke atferd. Slike atferd kan omfatte irritabilitet, tilbaketrekning, manglende trøstesøk, ikke samhandle med andre barn og unngå fysisk berøring.
Symptomer på tilknytningsforstyrrelse
Tegn på at et barn kan ha en tilknytningsforstyrrelse inkluderer:
- Mobbing eller å skade andre
- Ekstrem klamring
- Unnlatelse av å smile
- Intense sinneutbrudd
- Mangel på øyekontakt
- Mangel på frykt for fremmede
- Mangel på hengivenhet for omsorgspersoner
- Opposisjonsatferd
- Dårlig impulskontroll
- Selvdestruktiv atferd
- Ser andre spille, men nekter å være med
- Tilbaketrukket eller sløv stemning
Relaterte forhold
Barn med tilknytningsforstyrrelser vil sannsynligvis slite akademisk, sosialt, følelsesmessig og atferdsmessig. De har høyere risiko for å utvikle juridiske problemer også i ungdomsårene. Barn med tilknytningsforstyrrelser har en tendens til å ha lavere IQ, og de har større risiko for å få språkproblemer.
Det er også mer sannsynlig at de har psykiske lidelser. En studie fra 2013 som undersøkte barn med tilknytningsforstyrrelser, fant at:
- 52% hadde ADHD
- 29% hadde opposisjonell trassende lidelse
- 29% hadde atferdsforstyrrelse
- 19% hadde PTSD
- 14% hadde en autismespektrumforstyrrelse
- 14% hadde en spesifikk fobi
- 1% hadde en tic lidelse
Totalt sett hadde 85% av barna en annen psykiatrisk tilstand i tillegg til å ha en tilknytningsforstyrrelse.
Link til personlighetsforstyrrelser i voksen alder
Barn vokser ikke ut av tilknytningsforstyrrelser alene. Symptomene deres kan skifte når de blir eldre, men hvis de ikke blir behandlet, vil de sannsynligvis fortsette å ha pågående problemer i voksen alder, inkludert vanskeligheter med å regulere følelsene.
Vedleggsforstyrrelser kan også være knyttet til psykopatiske trekk. En studie fra 2018 viste at barn med tilknytningsforstyrrelser hadde større sannsynlighet for å utvise uhåndterlige og følelsesløse egenskaper. Selv om det er bevis for at de to er knyttet sammen, er det ingen bevis for at tilknytningsforstyrrelser får en person til å utvikle antisosial personlighetsforstyrrelse.
Årsaker
Ingen vet nøyaktig hvorfor noen barn utvikler tilknytningsforstyrrelser mens andre ikke lever i samme miljø. Men forskere er enige om at det er en sammenheng mellom tilknytningsforstyrrelser og betydelig forsømmelse eller deprivasjon, gjentatte endringer hos primære vaktmestere eller oppdragelse i institusjonelle omgivelser.
Noen andre mulige risikofaktorer for tilknytningsforstyrrelser inkluderer:
- Misbruk (fysisk, emosjonell eller seksuell)
- Omsorgspersoner med dårlige foreldreferdigheter
- Foreldres sinne problemer
- Foreldres forsømmelse
- Foreldre med psykiske lidelser
- Prenatal eksponering for alkohol eller narkotika
De fleste barn med tilknytningsforstyrrelser har opplevd alvorlig forsømmelse, og ofte har de opplevd traumer eller hyppige endringer hos omsorgspersoner.
Vedleggsforstyrrelser er ganske sjeldne i befolkningen generelt. Barn i fosterhjem eller institusjonaliserte barn har størst risiko. Befolkningen som er mest utsatt inkluderer:
- Barn som har hatt mange forskjellige fosterhjemsleverandører
- Barn som har tilbrakt tid på barnehjem
- Barn som har opplevd flere traumatiske hendelser
- Barn som ble tatt bort fra en primær vaktmester etter å ha dannet et sunt bånd
Behandling
Det viktigste ved å hjelpe et barn med å utvikle et sikkert vedlegg innebærer et stabilt, sunt miljø. Et barn som fortsetter å flytte fra fosterhjem til fosterhjem eller et barn som bor på barnehjem, vil sannsynligvis ikke utvikle et sunt bånd med en omsorgsperson.
Selv når et barn med en tilknytningsforstyrrelse plasseres i et kjærlig hjem med en konsekvent omsorgsperson, vil symptomene ikke løses umiddelbart. De har en tendens til å presse omsorgspersonene sine bort, og deres atferdsproblemer avviser ofte de rundt dem. De krever vanligvis intensiv kontinuerlig behandling.
Behandling innebærer vanligvis:
- Psykoterapi: Psykoterapi for tilknytningsforstyrrelser fokuserer på å identifisere problemområder og redusere problematisk atferd. Dette kan gjøres en mot en med en terapeut, men det kan også involvere omsorgspersoner.
- Sosial ferdighetstrening: Å utvikle sosiale ferdigheter kan hjelpe barn å lære hvordan de kan samhandle bedre med andre i skolen og sosiale omgivelser. Barn kan øve på disse ferdighetene sammen med terapeuten og omsorgspersonene for å få tillit og erfaring.
- Familieterapi: Familieterapi kan hjelpe barn, omsorgspersoner og andre familiemedlemmer til å lære nye måter å samhandle og svare på.
Psykisk helsebehandling som involverer omsorgspersoner kan hjelpe barn å lære å utvikle sikrere tilknytning. Komorbide forhold bør også behandles.
Et ord fra veldig bra
Hvis du oppdager tegn på at barnet ditt kan ha en tilknytningsforstyrrelse, snakk med barnets lege om evaluering, diagnose eller henvisning til en spesialist i psykisk helse hos barn. Jo tidligere intervensjonen er, desto mer sannsynlig er det at et barn får et godt resultat.
Et annet skritt du kan ta for å hjelpe et barn med tilknytningsproblem, inkluderer å ta en foreldrekurs. Barn med tilknytningsproblemer krever spesiell oppmerksomhet. Å lære å reagere riktig kan hjelpe barnet ditt til å danne et sunnere og sikrere bånd med omsorgspersoner.
