Hva er reaktiv tilknytningsforstyrrelse?
Reaktiv reaksjonsforstyrrelse (RAD) er en sjelden, men alvorlig tilstand der et spedbarn eller et lite barn ikke danner sunne og sikre bånd til sine primære omsorgspersoner. Barn med denne tilstanden sliter med å danne relasjoner med andre, søker sjelden trøst hos omsorgspersoner og har problemer med å håndtere følelsene sine.
Babyer knytter seg til voksne som gir dem konsekvent, kjærlig omsorg. De kjenner igjen de voksne som beskytter dem og roer dem når de føler seg stresset. I de fleste tilfeller utvikler de sunne, sikre tilknytninger til sine primære omsorgspersoner, som foreldre, barnehagelever eller kanskje en besteforelder som er veldig involvert.
Når babyer sliter med å danne sunne forhold med en stabil voksen, kan de utvikle reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Dette kan ha store effekter på barnets utvikling og fremtidige bånd.
Symptomer
Reaktiv tilknytningsforstyrrelse går utover atferdsproblemer. For å kvalifisere for en diagnose av reaktiv tilknytningsforstyrrelse, må et barn utvise et konsistent mønster av hemmet, følelsesmessig tilbaketrukket oppførsel mot voksne omsorgspersoner. Barn med reaktiv tilknytningsforstyrrelse:
- Sjelden eller minimalt søke trøst når du er i nød
- Svar sjelden eller minimalt på komfort når du er i nød
For å oppfylle kriteriene, må de også ha to av følgende symptomer:
- Minimal sosial og emosjonell respons til andre
- Begrenset positiv påvirkning
- Episoder med uforklarlig irritabilitet, tristhet eller redsel som er tydelige under ikke-truende interaksjoner med voksne omsorgspersoner
I tillegg til å vise disse symptomene, må barnet også ha en historie med utilstrekkelig omsorg, noe som fremgår av minst ett av følgende:
- Endringer i primærpleiere som begrenser barnets mulighet til å danne en stabil tilknytning
- Vedvarende mangel på følelsesmessig varme og hengivenhet fra voksne
- Å bli oppvokst i en uvanlig setting som sterkt begrenser barnets mulighet til å danne selektive tilknytninger (for eksempel et barnehjem)
Symptomene må være til stede før de er 5 år. Og barnet må ha en utviklingsalder på minst 9 måneder for å kvalifisere for en diagnose av reaktiv tilknytningsforstyrrelse.
Diagnose
Lærere, barnehageleverandører og primære omsorgspersoner vil sannsynligvis merke at et barn med reaktiv tilknytningsforstyrrelse viser emosjonelle og atferdsmessige problemer.
En grundig undersøkelse av en mental helsepersonell kan fastslå om et barn har reaktiv tilknytningsforstyrrelse.
En evaluering kan omfatte:
- Direkte observasjon av barnet som samhandler med en omsorgsperson
- En grundig historie om barns utvikling og livssituasjon
- Intervjuer med de primære omsorgspersonene for å lære mer om foreldrestiler
- Observasjon av barnets oppførsel
Det er flere andre forhold som kan ha lignende følelsesmessige eller atferdsmessige symptomer. En spesialist i mental helse vil avgjøre om et barns symptomer kan forklares med andre forhold som:
- Justeringsforstyrrelser
- Posttraumatisk stresslidelse
- Kognitive funksjonshemninger
- Autisme
- Humørsykdommer
Noen ganger opplever barn med reaktiv tilknytningsforstyrrelse comorbide tilstander. Forskning viser at barn med tilknytningsforstyrrelser opplever høyere frekvens av ADHD (Attention-Deficit Hyperactivity Disorder), angstlidelser og atferdsforstyrrelser.
Diagnostikkens historie
Reaktiv tilknytningsforstyrrelse er en relativt ny diagnose. Den ble først introdusert i DSM i 1980.
I 1987 ble to undertyper av reaktiv tilknytningsforstyrrelse introdusert; hemmet og uhemmet. I 2013 ble diagnosen oppdatert på nytt. DSM-5 refererer til den disinhibited typen som en egen tilstand som kalles disinhibited social engagement disorder.
Uhemmet sosialt engasjementsforstyrrelse er en tilknytningsforstyrrelse som også er forårsaket av mangel på en sikker tilknytning med en omsorgsaktør-lignende reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Barn med uhemmet sosial engasjementsforstyrrelse nærmer seg og omgås ukjente voksne uten frykt. De er ofte villige til å gå sammen med en fremmed uten å nøle.
Årsaker
Reaktiv tilknytningsforstyrrelse kan oppstå når barn ikke får ordentlig pleie av stabile og konsekvente omsorgspersoner. Hvis en omsorgsperson ikke reagerer på et barns gråte eller et barn ikke blir pleiet og elsket, kan det hende at han ikke utvikler et sunt vedlegg.
Her er noen eksempler på tider når et barn kanskje ikke kan danne et sikkert vedlegg til en primær omsorgsperson:
- Et barns mor er fengslet av og på. Barnet bor hos forskjellige slektninger mens hun sitter i fengsel, og babyen er aldri i samme hjem lenge nok til å danne et sterkt bånd med voksne.
- En mor har depresjon. Derfor sliter hun med å ta vare på barnet sitt. Hun er ikke lydhør overfor barnet når de gråter og viser dem ikke mye kjærlighet.
- Et barn blir fjernet fra fødselsforeldrene og plassert i fosterhjem. De bor i flere forskjellige fosterhjem i løpet av et år. De danner ikke sikre relasjoner med noen omsorgspersoner.
- To foreldre har alvorlige rusproblemer. Under påvirkning av narkotika og alkohol klarer de ikke å gi barnet sitt tilstrekkelig pleie.
- En baby blir plassert på et barnehjem. Det er mange forskjellige omsorgspersoner, men babyen blir sjelden holdt eller trøstet når de gråter. De tilbringer mesteparten av tiden i en barneseng.
- En ung mor forstår ikke det grunnleggende om utvikling av barn. Hun mangler kunnskapen til å ta seg av barnet sitt fysisk og følelsesmessig. Barnet knytter seg ikke til moren fordi hun ikke responderer på babyens behov.
Hver gang det er en jevnlig ignorering av et barns følelsesmessige eller fysiske behov, kan et barn være i fare for å utvikle en reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Mangel på stimulering og hengivenhet kan også spille en rolle.
Utbredelse
Siden reaktiv tilknytningsforstyrrelse er en relativt ny diagnose - og mange barn blir ubehandlet - er det usikkert hvor mange barn som kan oppfylle kriteriene. I 2010 fant en studie i Danmark at mindre enn 0,4% av barna hadde reaktiv tilknytningsforstyrrelse. En studie fra 2013 estimerte at om lag 1,4% av barna som bodde i et fattig område i Storbritannia hadde en tilknytningsforstyrrelse.
Det anslås at barn i fosterhjem - og de som bodde på barnehjem - har mye høyere frekvens av reaktiv tilknytningsforstyrrelse. En studie fra 2013 av barn i fosterhjem i Romania fant at om lag 4% utviste reaktiv tilknytningsforstyrrelse ved 54 måneders alder. En historie med mishandling og forstyrrelser i et barns omsorg øker sannsynligvis risikoen.
Behandling
Det første trinnet i å behandle et barn med reaktiv tilknytningsforstyrrelse innebærer vanligvis å sikre at barnet får et kjærlig, omsorgsfullt og stabilt miljø. Terapi vil ikke være effektiv hvis et barn fortsetter å flytte fra fosterhjem til fosterhjem eller hvis han fortsetter bor i et boligområde med inkonsekvente omsorgspersoner.
Terapi involverer vanligvis barnet så vel som foreldrene eller den primære omsorgspersonen. Omsorgspersonen er utdannet om reaktiv tilknytningsforstyrrelse og får informasjon om hvordan man kan bygge tillit og utvikle en sunn bånd.
Noen ganger oppfordres omsorgspersoner til å delta på foreldrekurs for å lære å håndtere atferdsproblemer. Og hvis omsorgspersonen sliter med å gi et barn varme og hengivenhet, kan det bli gitt foreldreopplæring for å hjelpe et barn til å føle seg trygg og elsket.
Kontroversielle terapier som ikke anbefales
Tidligere brukte noen behandlingssentre flere kontroversielle terapier for barn med reaktiv tilknytningsforstyrrelse.
For eksempel involverer å holde terapi en terapeut eller en omsorgsperson som fysisk behersker et barn. Barnet forventes å gå gjennom en rekke følelser til det til slutt slutter å motstå. Dessverre har noen barn døde mens de var behersket.
En annen kontroversiell terapi innebærer gjenfødelse. Under gjenpusting blir barn med reaktiv tilknytningsforstyrrelse pakket inn i tepper, og terapeuter simulerer fødselsprosessen ved å oppføre seg som om barnet beveger seg gjennom fødselskanalen. Rebirthing ble ulovlig i flere stater etter at et barn kvalt.
American Psychiatric Association og American Academy of Child and Adolescent Psychiatry advarer mot å holde terapier og rebirthing-teknikker. Slike teknikker betraktes som pseudovitenskap, og det er ingen bevis for at de reduserer symptomene forbundet med reaktiv tilknytningsforstyrrelse.
Hvis du vurderer noen ikke-tradisjonelle behandlinger for barnet ditt, er det viktig å snakke med barnets lege før du begynner behandlingen.
Prognose
Uten behandling kan et barn med reaktiv tilknytningsforstyrrelse oppleve pågående sosiale, emosjonelle og atferdsproblemer. Dette kan sette et barn i fare for større problemer når de blir eldre.
Forskere anslår at 52% av ungdomsforbrytere har en tilknytningsforstyrrelse eller grenseforstyrrelsesforstyrrelse. De aller fleste av disse tenårene hadde opplevd mishandling eller forsømmelse tidlig i livet.
Tidlig intervensjon kan være nøkkelen til å hjelpe barna med å utvikle sunne vedlegg tidligere i livet. Og jo raskere de får behandling, jo færre problemer kan de ha over tid.
Mestring
Det er flere måter som primære omsorgspersoner kan være i stand til å redusere risikoen for at et barn får reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Disse kan også være nyttige for å takle symptomene på denne tilstanden og etablere sunne forbindelser
- Lær deg selv om barns utvikling. Å lære å svare på babyens tegn og hvordan du kan redusere stresset til barnet ditt, kan være medvirkende til å utvikle et sunt vedlegg.
- Gi positiv oppmerksomhet. Å leke med babyen din, lese for dem og kose med dem kan bidra til å etablere et kjærlig og tillitsfullt forhold.
- Pleie barnet ditt. Enkle hverdagsaktiviteter, som å bytte babyens bleie og mate dem, er muligheter for å binde seg.
- Lær om problemer med vedlegg. Hvis du oppdrar et barn som har en historie med forsømmelse, mishandling eller forstyrrelser i omsorgspersonen, kan du lære deg om tilknytningsproblemer.
Hvis du er bekymret for at barnet ditt kan ha en følelsesmessig eller atferdsforstyrrelse, kan du starte med å snakke med barnets lege. Barnelege kan evaluere barnet ditt og avgjøre om henvisning til psykisk helsepersonell er passende. Tidlig diagnose og intervensjon er viktig fordi de er knyttet til bedre resultater hos barn som har denne tilstanden.
Hvis du eller en elsket sliter med reaktiv tilknytningsforstyrrelse, kan du kontakte stoffmisbruk og mental helsetjeneste (SAMHSA) nasjonale hjelpelinje på 1-800-662-4357 for informasjon om støtte- og behandlingsanlegg i ditt område.
For mer psykiske ressurser, se vår nasjonale hjelpelinjedatabase.